De siste dagene har blitt vanskeligre å vanskeligre å takle for meg. Jeg sover 1/3 av døgnet, jobber 1/3 av døgnet, og den siste 1/3 så må jeg forsvare at Mira oppfører seg mildt sagt uoppdratt. Den gode hjelpen jeg fikk av henne under flyttingen får jeg tydelig tilbake for nå. Hun nekter å ligge i buret alene, hun tisser inne, hun bjeffer, gneldrer, syns synd i seg selv og tigger etter mat,
hele tiden. Som om ikke foreldrene mine var skeptisk på at jeg skaffet meg hund i utgangspunktet, så har Mira nå vertfall fjernet en hver tvil de kunne ha gjemt et sted ved å oppføre seg som hun har gjort. All treningen vi har lagt arbeid i i disse to månedene vi har hatt henne, og så ligger resultatene igjen i gamlehuset. Utrolig trist, og litt demotiverende å begynne på igjen. Jeg skulle ønske vi hadde hatt muligheten til å dra på valpekurs før. Jeg skulle ønske jeg var 100% sikker på at det jeg gjorde var riktig, og jeg skulle ønske at jeg slapp å oppleve denne enorme tilbakegangen i utviklingen, selv om jeg egentlig reknet med det når vi begynte flyttingen.
Som om ikke det er nok så har jeg ikke sett mannedyret noe særlig de siste dagene heller. Han jobber hele dagen, jeg jobber hele kvelden. Blir så sur og lei av sånt. Vi får leiligheten på torsdag, så da får vi heldigvis begynne flyttingen. Det er egentlig eneste mulighet for å få roet Mira, få i gang faste rutiner igjen, og for å slippe peset med at katt og hund ikke går overens. Jeg skjønner jo at hunden sliter på familien også, men det gjør det ikke noe morsommere å få høre at "vi tross alt har snudd huset på hodet siste uken", akkurat som jeg ikke ser det selv. Det skal definitivt bli greit å komme ut i leiligheten å være "ute av veien", selv om jeg vet at familien ikke har noe imot å ha oss her.
Devildog hilser